Lignende forkjempere er Aung San Suu Kyi. Hun jobbet for demokratiet i Burma. Hennes demonstrasjoner er basert på ikke-vold, og selv om demonstrasjonene ble slått hardt ned på, valgte demonstrantene å fortsette på sitt. Senere ble hun satt i husarrest, der hun kanskje holdt en passiv demonstrasjon innad i fengselet, som et symbol for demokratiet.
En annen forkjemper for sin sak er Dalai Lama. Han ville at Kina skulle respektere hvordan folket i Tibet levde (Kina hadde okkupert Tibet på den tida), og ikke undertrykke de. Dalai Lama prøvde med fredelige forhandlinger å styrke Tibets stilling under okkupasjonen.
Denne typen demonstrasjon, der man har en passiv og defensiv holdning, gjør at man blir sett på som en fredlig person som ikke ønsker noe vold for noen parter. Man får kanskje blikket rettet mot seg og får medlidenhet fra andre land eller personer.
Eg tenkjer på motstandarar mot nazismen under andre verdskrig. Nazisme er jo på lik linje med rasisme bygd på menneskeskapte teoriar om at nokon er mindre verd enn andre. Motstandsgruppa ”den kvite rose” med blant andre syskenparet Hans og Sofie Scholl i spissen måtte på lik linje med Rosa Parks ofre seg for saka si. Dei kjempa mot det nasjonalistiske regimet i Tyskland og sendte ut flygeblad på fleire universitet. Dessverre vart dei oppdaga og henretta for det dei gjorde. Tyskland var kanskje meir førebudd på motstand enn det USA var på femti- og sekstitalet.
Kva dei oppnådde er litt vanskeleg å svara på, men dei var sannsynlegvis med på å prege studenters syn på det som føregjekk på den tida. Men for mange var nok Hitler for mektig og folk skjøna ikkje kva galt det låg i å vera tilhengar av han. Og som Ole skriv er ein slik fredleg, ikkje-valdeleg protest med på å setje personane i godt ljos. Men for syskena Scholl var nok folk litt for seint ute med å opne augo og forstå den godhjarta jobben deira.
Når jeg tenker på personer som har gjort lignende demonstasjoner tenker jeg på Nelson Mandela. Han var den første svarte presidenten i Sør Afrika og jobbet mye i mot apartheid som står for raseskille. De hvite og de europeiske fikk stemme men de svarte ble sett ned på, og akkurat dette prøvde Nelson og gjøre noe med. Apartheid prøvde å fremstille Nelson og partiet ANC (organisert talerør for de svarte)som terrorister og kommunister. Nelson kom i fengsel sammen med mange andre fra ANC for å bli anklaget for høyforræderi og for å stå i mot apartheid. Inne i fengselet fortsatte Mandela og hans kolleger frihetskampen, en kamp for bedre rettigheter og forhold, noe de gradvis lyktes med. Han skriver at han valgte å dedikere sitt livsløp til kampen for (frigjøringen av) det afrikanske folket. Etter mange år kom han ut av fengselet og ble lederen av ANC. Han har fått mange fredspriser og diverse for dette, for eksempel en fra president George W.Bush.
Lignende forkjempere er Aung San Suu Kyi. Hun jobbet for demokratiet i Burma. Hennes demonstrasjoner er basert på ikke-vold, og selv om demonstrasjonene ble slått hardt ned på, valgte demonstrantene å fortsette på sitt. Senere ble hun satt i husarrest, der hun kanskje holdt en passiv demonstrasjon innad i fengselet, som et symbol for demokratiet.
SvarSlettEn annen forkjemper for sin sak er Dalai Lama. Han ville at Kina skulle respektere hvordan folket i Tibet levde (Kina hadde okkupert Tibet på den tida), og ikke undertrykke de. Dalai Lama prøvde med fredelige forhandlinger å styrke Tibets stilling under okkupasjonen.
Denne typen demonstrasjon, der man har en passiv og defensiv holdning, gjør at man blir sett på som en fredlig person som ikke ønsker noe vold for noen parter. Man får kanskje blikket rettet mot seg og får medlidenhet fra andre land eller personer.
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettEg tenkjer på motstandarar mot nazismen under andre verdskrig. Nazisme er jo på lik linje med rasisme bygd på menneskeskapte teoriar om at nokon er mindre verd enn andre. Motstandsgruppa ”den kvite rose” med blant andre syskenparet Hans og Sofie Scholl i spissen måtte på lik linje med Rosa Parks ofre seg for saka si. Dei kjempa mot det nasjonalistiske regimet i Tyskland og sendte ut flygeblad på fleire universitet. Dessverre vart dei oppdaga og henretta for det dei gjorde. Tyskland var kanskje meir førebudd på motstand enn det USA var på femti- og sekstitalet.
SvarSlettKva dei oppnådde er litt vanskeleg å svara på, men dei var sannsynlegvis med på å prege studenters syn på det som føregjekk på den tida. Men for mange var nok Hitler for mektig og folk skjøna ikkje kva galt det låg i å vera tilhengar av han. Og som Ole skriv er ein slik fredleg, ikkje-valdeleg protest med på å setje personane i godt ljos. Men for syskena Scholl var nok folk litt for seint ute med å opne augo og forstå den godhjarta jobben deira.
Når jeg tenker på personer som har gjort lignende demonstasjoner tenker jeg på Nelson Mandela. Han var den første svarte presidenten i Sør Afrika og jobbet mye i mot apartheid som står for raseskille. De hvite og de europeiske fikk stemme men de svarte ble sett ned på, og akkurat dette prøvde Nelson og gjøre noe med. Apartheid prøvde å fremstille Nelson og partiet ANC (organisert talerør for de svarte)som terrorister og kommunister. Nelson kom i fengsel sammen med mange andre fra ANC for å bli anklaget for høyforræderi og for å stå i mot apartheid. Inne i fengselet fortsatte Mandela og hans kolleger frihetskampen, en kamp for bedre rettigheter og forhold, noe de gradvis lyktes med. Han skriver at han valgte å dedikere sitt livsløp til kampen for (frigjøringen av) det afrikanske folket. Etter mange år kom han ut av fengselet og ble lederen av ANC. Han har fått mange fredspriser og diverse for dette, for eksempel en fra president George W.Bush.
SvarSlett